Om å spre seg for tynt

Nylig fikk vi intranett på jobb. Selv om jeg greide å slippe unna redaktørjobben, fikk jeg ikke til å ligge helt unna. Jeg har derfor fått ett sted til å ytre meg. I tillegg til alle andre finesser, gir denne intranettplattformen mulighet for å blogge. Så langt har jeg ikke opprettet min egen blogg på intranettet, men jeg har en følelse av at det neppe vil vare. Det er nemlig et av mine hovedproblem med publisering: Jeg må bare teste ut nye program og plattformer, med det resultat at det blir stadig vanskeligere å finne noe fornuftig å skrive om på alle stedene, og stadig vanskeligere å få tid til å nå over alt.

Det begynte med denne bloggen. Lenge var det nok. Jeg skrev litt nå og da andre steder også, men det var mer sporadisk. Nå har jeg ansvar for to blogger på jobb. Den ene har heldigvis en kollega trykket til sitt hjerte, den andre er det bare jeg som forbarmer meg over. Selv om den kun inneholder lenker, er den utrolig tidkrevende å holde ved like, og dermed lider den stadig under min begrensede tid.

I tillegg til bloggene, skal jeg publisere jevnlig på arbeidsstedets nettsider. Vi har egne prosjektsider, en wiki og publiserer både bilder på Flickr og filmsnutter på YouTube. For tiden er riktignok publiseringstempoet lavt på de fleste stedene, noe samvittigheten jevnlig minner meg på.

Så er det Twitter og Facebook, denne bloggen og en dobbeltside med smånytt i tidsskriftet Bibliotekforum. I tillegg deltar jeg på diskusjonsfora av forskjellige slag.

I det siste har jeg tenkte en del på bloggfiksjon, men jeg har innsett at jeg må begrense meg.

Målet mitt er å samle alle, eller i hvertfall de fleste, nettstedene på jobb til ett stort nettsted. Når det kan skje beror blant annet på hvordan det går med arbeidet med nytt, felles nettsted for Statped, og på om hva som skjer med arbeidsstedet mitt som følge av Midtlyngutvalgets arbeid som jeg skrev om i november.

For øyeblikket ser det ut som om flere nettsider fortsatt vil ha lav aktivitet en stund framover. Så får jeg bare døyve den dårlige samvittigheten som best jeg kan og publisere når jeg har tid, overskudd og noe å skrive om.

Advertisements