Alt til sin tid

AnitaH skrev på bloggen sin om det å være vinterlåner på biblioteket. Jeg begynte på en kommentar, men endte i stedet med å skrive en hel bloggpost om temaet biblioteklån og samvittighet.

Mens jeg jobbet i folkebibliotek hadde jeg hele tiden en masse jeg følte jeg burde ha lest. Det ligner litt på pensumfølelsen man har mens man studerer. Noen av bøkene kom jeg meg gjennom, andre ikke.

Nå som jeg ikke lenger jobber i bibliotek leser jeg kun det som interesserer meg. Det er en av de positive tingene ved å ikke jobbe på bibliotek: de fleste forventer ikke at du har lest alt mulig. Det er derfor godt å være ferdig med den dårlige samvittigheten for alt man ikke får lest.

Jeg er blitt en temmelig kjedelig låner de siste årene. Jeg låner spillefilmer, lydbøker og tidsskrifter til meg selv. I tillegg blir det en og annen fagbok, alt etter hva jeg er opptatt av for tiden. Jeg holder til enhver tid på med et par-tre skjønnlitterære bøker, men jeg har innsett at jeg må kjøpe det jeg skal lese. De obligatoriske 4 ukene lånetid (2 uker på nye bøker) er altfor kort tid for meg nå. Jeg som alltid leste ut en bok på et par dager tidligere, har ikke slukt en bok på evigheter. Jeg har verken tid eller overskudd til det. Det er slett ikke hver dag jeg leser annet enn i aviser og på nett.

Mens jeg fortsatt jobbet på biblioteket opplevde jeg lånere i min livssituasjon som litt skyldsbetynget oppsøkte biblioteket og sa det var lenge siden de hadde lest noe. Det var gjerne damer med barn i barneskolen, som fylte tiden med jobb, hus og barn. Jeg rakk dermed å finne ut at det er en tid for alt, allerede før småbarnstiden satte inn for mitt vedkommende.

Til datteren min låner jeg video, høytlesningsbøker og lettlestbøker, så vi er flittige bibliotekbrukere. Selv om bunkene jeg tar med meg fra biblioteket ikke ser ut som før, har jeg ikke dårlig samvittighet for det jeg ikke låner/leser. Det kommer andre tider igjen. Det er jeg ganske trygg på.

Advertisements