Løpende oppdatering

I mange år trente jeg jevnt og trutt, men nesten umerkelig ble jeg mer stillesittende. De sist 18 månedene har jeg imidlertid kommet meg opp av sofaen igjen ganske jevnlig.

Det er løping det går i. Jeg er ikke glad i å gjøre ting i kor (bortsett fra å synge), og apparater går jeg ganske fort lei av. Men å løpe synes jeg er fint. Jeg kommer meg ut. Kan utforske omgivelsene ved å velge stadig nye veier og stier. Midt på vinteren trekker jeg innomhus og løper på ei tredemølle på et treningssenter. Det er til å bli litt gal av, men med musikk på øret holder jeg ut og lengter til våren.

Det jeg kaller løping vil andre sikkert kalle jogging. Det går ikke fort, men jeg kan til gjengjeld holde på ganske lenge. Ofte blir det ikke så lenge som jeg kunne ha ønske fordi jeg er alenemor med barn i barneskolealder. Da er det ikke alltid like greit å komme fra. Men jeg er blitt ganske god til først å tenke «Kan jeg trene nå?» hvis jeg har litt tid til overs. Svaret er ofte «Ja!». En del av den tiden jeg ellers ville brukt til å lese aviser, ligge på sofaen, blogge eller pusle rundt i huset går nå helst til trening. Det er jeg veldig fornøyd med.

For et halvt års tid siden begynte jeg plutselig å få vondt både her og der. Det var selvfølgelig irriterende, for det truet med å sette en stopper for den fine tralten jeg var kommet inn i. Smertestillende i tide og utide er jeg ikke helt komfortabel med, så det endte med et lengre opphold i treningen til jeg ble bra igjen. Men det fikk meg også til å tenke på at det er litt sårbart når det ikke skal mer til å stoppe meg. Så hvordan forhindrer man skader?

Jeg har en kollega som også løper. Han løper mye og langt, deltar i minst én maraton i året og kan godt finne på å løpe en mil eller to før jobb. Han bedriver forfotløping. Det ser ganske underlig ut, men etter å ha snakket med ham og lest boken Født til å løpe har jeg også begynt med det.

Forfatteren Christopher McDougall er nok dokumentarbokas svar på Michael Moore: Det er mye entusiasme og en del som virker overbevisende der og da, men alt er ikke like godt belagt med fakta og forskning. Det er derfor ikke alt jeg sluker, men forfatteren har en del interessante tanker det er verdt å grunne litt over.

Brain Pickings har mer om boken. Der får man blant annet 5 råd:

  1. DON’t overstride. Don’t land with your foot in front of your knee — it makes you decelerate and lose energy and sends a shockwave of impact up your body.
  2. DO land with a flat foot. Land — gently — on the ball of your foot or with a midfoot strike, not on your heel.
  3. DO run vertically. Don’t lean forward at the hips.
  4. DON’t “thump.” If you’re making a lot of noise, you’re running poorly.
  5. DO ease into it. Listen to pain. Don’t overdo it. If you transition to run properly too fast, you’re guaranteed to injure yourself — you need to adapt your body.

Hvis du ser en video som også er lagt ut på Brain Pickings får du en grundigere forklaring for hvert punkt. Noen av de samme rådene får man i boka Født til å løpe.

«»Ikke kjemp mot stien», ropte Caballo over skuldra. «Ta imot alt den gir deg. Hvis du har valget mellom å ta ett eller to skritt mellom noen steiner, ta tre.» […] «Tenk lett, ledig, mykt og raskt. Start med lett, for det i seg selv er jo absolutt ikke så verst. Så jobber du med ledig. Løp uanstrengt, som om du driter i hvor bratt bakken er, eller hvor langt du har igjen å løpe. Når du har trent så lenge på det at du har glemt hva du trener på, skal du jobbe med å løpe myyyykt. Den siste trenger du ikke å bekymre deg for – får du til de første tre, kommer du til å være rask.»» (Christopher McDougall: Født til å løpe, s. 128)

Jeg har ikke nok kunnskap til å være misjonær for forfotløping. Jeg har ikke drevet med det lenge nok til å kunne garantere at det fungerer i lengden. Kanskje er du som i blant leser bloggen min ikke interessert i temaet, men hvis du er det og har erfaringer den ene eller andre veien, hadde det vært flott å høre fra deg. Stem i vei, og legg gjerne inn en kommentar eller to i tillegg.

Advertisements