Ledig jobb

Min første sjef i bibliotekbransjen var fylkesbiblioteksjef Lillian Nilssen ved Telemarksbiblioteket. En driftig og dyktig dame som nå har nådd pensjonsalderen. Stillingen hennes er lyst ledig, og et av kravene til søkeren er humoristisk sans.

Kanskje jeg leser for få stillingsannonser, men jeg kan aldri huske å ha sett det kravet andre steder. Selvironi og humoristisk sans trenger man vel i de fleste jobber nå om dagen, så hvorfor ikke få det inn i stillingsannonsen?

Jeg burde kanskje benytte sjansen til å fortelle hvordan jeg endte opp som distriktsbibliotekar under Lillian Nilssen: Jeg hadde vært på en lang rekke intervjuer etter at jeg forlot bibliotekstudiene, men vi var mange om beinet, og jeg hadde ikke nådd opp. Det endte med at jeg fikk meg jobb i en nystartet bokhandel i hjembyen. Hyggelige kollegaer til tross; luselønna gjorde at jeg lengtet bort.

Jula ble tilbrakt sammen med familien i Syden. På flyet hjem satt jeg og snakket med noen medpassasjerer som blant annet lurte på hva jeg drev med. Da jeg sa jeg var bibliotekar, hev damen i setet foran meg seg rundt og satte blikket i meg. Da jeg sa jeg jobbet i bokhandel, men var på utkikk etter noe annet pga dårlig lønn, hev hun seg rundt igjen.
– Det var da voldsomt, tenkte jeg. Du har vel sett en bibliotekar før?

Da jeg stod i dokø en stund senere stoppet den samme damen foran meg å spurte meg ut. Hun virket litt brysk.
– Er du bibliotekar?
– Ja, sa jeg engstelig.
– Vil du ha ny jobb?
– Eh…ja…, sa jeg. Jeg begynte å lure på om damen foran meg var helt ved sine fulle fem. Hun så nok at jeg nølte, for hun fortsatte:
– Ja, nå tror du vel jeg er helt gal, men jeg er fylkesbiblioteksjef i Telemark, og vi har et ledig vikariat hos oss som vi har problemer med å få fylt. Kan du ikke ta deg en tur opp over nyttår, snakke med oss og se om du kan tenke deg jobben? sa damen.
– Jo, det høres fint ut, sa jeg himmelfallen.
– Vi ordner leilighet også vi. Du må bare skaffe deg bil. Du har vel lappen? spurte hun.

En stund etter at jeg hadde satt meg igjen kom det en lapp fra setet foran. Der stod det navn, adresse og telefonnummer til min kommende sjef.
– Bare sånn at du har noe konkret å se på når du våkner i morgen og tror du har drømt, sa Lillian med et smil.

Jeg dro dit, snakket med dem og så meg rundt på biblioteket og i leiligheten. Noen uker etter var jeg på plass på Ulefoss. Med nyinnkjøpt bruktbil. Da var jeg blitt «hu’ som blei shanghaia på flyet fra Syden».

Advertisements