Mobile bibliotektjenester

Jeg har ingen erfaringer fra bokbåt, men det har Thomas Brevik. Han har skrevet om det på bloggen Bok og bibliotek. Etter å ha lest hans fascinerende kåseri, fikk jeg lyst til å dele noen av mine egne opplevelser fra en beslektet virksomhet: nemlig bokbussen.

Jeg har litt erfaring fra bokbussen i Telemark. Det var en spennende, og ofte ganske intens, opplevelse å stoppe et sted som kun hadde besøk av bokbussen i en times tid en gang pr måned. Kroken skole i Sannidal var favoritten min. Hele skolen var innom i løpet av den korte tiden vi stod der. Ungene bar ut stabler med bøker, de leverte like mange og de satt, stod og lå overalt. De snakket bøker og leste mens de ventet i kø foran skranken. Bussjåføren og jeg tok imot bøker, leverte ut bøker, fant fram bøker som var blitt reservert på en av de tidligere turene, og jeg veiledet etter beste evne. Uten internett, må vite, så her måtte man ha oversikten i hodet. Når vi forlot skolen hadde vi matpause. Som regel brukte vi mesteparten av den til å sette på plass alle haugene med bøker som fylte styrehuset. Det ble ikke mye tid til å ha pause, men jeg syntes det var fantastisk. Sjelden har jeg følt meg mer velkommen eller nyttig.

Den største skrekkopplevelsen jeg hadde ombord var på en rute i Vest-Telemark. Vi var på vei opp en bratt bakke, med et stup på den ene siden og en steil fjellvegg på den andre. Rundt en sving i motsatt retning kom en fruktbil fra Bama. Sjåføren i den andre bilen bremset automatisk ved synet av oss, og fikk skrens. Nevnte jeg at det var glatt? Bamabilen begynte å skli i full fart mot oss. Den tok opp hele bredden på den smale veien. Jeg så panikken i den andre sjåførens øyne, og kjente den vokse hos meg selv, men bokbussjåføren var helt rolig. Han satte bussen i reversj og rygget så raskt han kunne nedover bakken. Da fruktbilsjåføren så hva som skjedde, fikk han kontroll over sin egen panikk, og fikk til slutt også kontroll over lastebilen. Til slutt stod han helt stille. Da kunne vi begynne å lirke oss forbi hverandre på den smale veien. Bokbussjåføren var fortsatt like rolig. Jeg var svett over det hele. Det var nok han fra Bama også.

Om sommeren gikk bokbussen andre steder enn ellers i året. Vi reiste blant annet til badestrender og campingplasser. Vi hadde alltid med oss en forfatter på disse turene. En forfatter jeg hadde med ble veldig opptatt av all hylleryddingen han så oss gjøre så fort vi hadde tid. På neste stopp startet han sin opptreden med en liten svoveltale om viktigheten av å sette bøkene på rett plass igjen etter seg. Han var til og med borte i en hylle og satte en bok ut og inn for å vise hvordan man kunne markere rett sted mens man tittet på en bok man ikke riktig hadde bestemt seg for. Ungene var temmelig flate før han var ferdig.

Den samme forfatteren hadde en temmelig selsom samtale med en kafeansatt da vi stoppet for å spise middag. Forfatteren var vegetarianer, og det var nok ikke særlig utbredt blant kafegjester på landsbygda i Telemark først på 90-tallet.
– Jeg ser ingen vegetarrett på menyen, begynte han forsiktig. Hun stirret uforstående på ham.
– Jeg er vegetarianer, forklarte han.
– Vi har fisk, sa kassadamen hjelpsomt.
– Ja, nå spiser jeg verken fisk eller kjøtt, svarte forfatteren tålmodig. Hun stirret helt uforstående på ham.
– Dere har jo grønnsaker. Jeg kan ta en tallerken med grønnsaker dere har klare, sammen med noen poteter, prøvde han seg.
– Bare grønnsaker??? Nå fulgte samtlige kunder interessert med på samtalen, mens jeg følte trang til å forsvinne.
– Hva i allverden skal jeg ta betalt for det? nærmest ropte hun, i fall ikke alle ute på parkeringsplassen hadde fått med seg dramaet som utspilte seg inne.
– Kan du ikke ta betalt for en dagens? spurte forfatteren. Han hadde forholdt seg overraskende rolig gjennom det hele. Da hun ikke svarte la han til at hun ikke ville være den som tapte penger på den avtalen. Det var det som skulle til. Hun slengte noen grønnsaker i en haug på en tallerken, dynget på med poteter og så tvilende fra mannen til maten og tilbake. Han nikket. Hun tok seg hoderistende betalt for en dagens. Hvem som opplevde det største kultursjokket den dagen er ikke godt å si.

Noen år tidligere var jeg med bokbbussen i Vestfold på en runde. Da vi nærmet oss et stopp, begynte bibliotekaren og bokbussjåføren å diskutere hvilken hylle det var trangest i.
– En av lånerne her bruker nemlig å ta med seg en hel hylle av gangen, skjønner du, sa bibliotekaren forklarende til meg. Jeg lo litt, og regnet med at det var en spøk. Men på neste  stopp kom mannen ganske riktig inn, leverte en hyllemeter med bøker av forfattere som bare hadde det til felles at etternavnet begynte på bokstaven E.
– Hvor er det trangest hen i dag da? spurte han. Da han så reaksjonen min, fikk jeg følgende forklaring:
– Jeg er ganske altetende når det gjelder skjønnlitteratur. I tillegg låner jeg til min kone. Noen av bøkene leser jeg, noen leser hun og noen få faller ikke i smak hos noen av oss. Men når vi gjør det på denne måten støter vi på bøker vi aldri ville oppdaget ellers.
Mannen fikk med seg halve S, og gikk fornøyd av sted.

Advertisements

4 thoughts on “Mobile bibliotektjenester

  1. M&M rett og slett! Det Må jo bli bra!
    Sitter og smiler her jeg leser, selv om jeg har hørt historiene muntlig tidligere. Bokbuss-sjåfører er en helt egen, utrolig rase. Jeg savner fremdeles «min» fra tid til annen!
    OG så savner jeg folkene på spesielt noen stopp, og naturopplevelsene. Men ikke opprydning etter sladd…
    🙂

Kommentarer er stengt.